Jeg har vært i Paris!
Ah, jeg trives så godt i den byen, og det var utrolig deilig å dra en kort tur dit for å besøke min kjære venninne, Elise (som også skriver blogg, les den her!). Fra tirsdag til torsdag gikk det ikke et øyeblikk uten at jeg 1) var i godt humør, 2) var stappmett og 3) antakeligvis hadde en liten promille av vin i blodet.
Her kommer altså et dritlangt blogginnlegg, med noen guider og noen fortellinger om hva jeg gjorde mens jeg var der. Nederst vil jeg legge til linker som kan være nyttige hvis du vil lese litt mer.
Det er ofte man hører at det er vanskelig å finne gode spisesteder i Paris. Altså, byen er kjent for mat og sånn, men det er også en av de mest besøkte byene i verden; ja, et kjapt googlesøk sier at det faktisk er verdens mest besøkte by. Og som følge av det kryr det av spisesteder, noen mindre autentiske enn andre.
En tommelfingerregel jeg har er at dersom kelnerne og kokkene henger rundt et bord i et ellers tomt lokale (og det er middagstid), da besøker jeg ikke stedet med mindre jeg vet at det er dit jeg skal. Dessuten besøker jeg heller ikke restauranter midt i de verste turistfellene, som rundt eiffeltårnet eller Notre Dame. Der er det ofte denne stressa «feed’em and get’em out»-feelingen som regjerer…
Så, etter litt research og litt erfaringer fra forrige gang jeg var i Paris, endte vi opp med helt sinnsykt deilig mat.
Så her kommer en reiseskildring/guide. Håper du får bruk for den for din neste Paristur!
«Asian Wok»
63 rue Oberkampf
M: Parmentier (3) eller Oberkampf (5,9)
Da jeg bodde i Paris, var dette stedet jeg og roomien min, Mina, dro for å spise på de dagene vi ville ha noe digg og ikke orket å lage mat/vaske opp (vi hadde hver vår respektive jobb. Gjett hvilken som var min).
Stedet føles fransk, med litt lun atmosfære, synlige trebjelker, store vinduer og små bord, men maten er så langt fra fransk som overhode mulig! Vi startet med en aperitif, kir med smak av kirsebær. Som hovedrett valgte jeg spicy wok de boeuf med ekstra ris, og Elise spiste pad thaï au poulet, nudler med kylling og knuste peanøtter.
Til dessert… å dessert… Elise og jeg bestemte oss for å dele, så vi bestilte stekt banan i kokoskrem med tapiocakuler og peanøtter, og innbakt banan med mangobiter og sjokoladesaus. Gud jeg blir helt rar av å tenke på det, det var.så.godt. Alt sammen skylte vi ned med en kopp genmaicha-te; grønn te med brun ris.
Dette er så bra at jeg ser på det som et stamsted i Paris. Skal jeg ha mat jeg VET er digg og rask, og som alltid kommer med helt utrolig god service; da drar jeg hit. Eneste minus; favoritten min fra da jeg bodde i Paris, kyllingspyd med peanuttsaus, var borte fra menyen. Måtte sende Mina melding. Våre hjerter knuste.
Etter å ha fløyet, sittet i en varm og fullstappet buss i en halvannen time, og deretter skvist seg inn på metroen, så var jeg såpass sliten at et så stort festmåltid som det der tok knekken på meg, så vi tok en tidlig kveld (altså var hjemme før midnatt) og sovnet som (mette) steiner begge to.
Neste dag, onsdagen, var den eneste hele dagen jeg hadde i Paris, så det var duket for maraton. Planen; spise god mat og kjøpe fine ting. Jeg har ikke lenger den trangen til å se så mye spesielt i Paris, jeg har sett det meste. Tror jeg fikk tilsammen tre små glimt av Eiffeltårnet, og var ikke engang i samme arrondissement som Champs-Élysées en eneste gang. Og når disse «viktige» tingene ikke lenger er et must, da får man tid til å tusle rundt og se de mindre, men absolutt ikke mindre viktige, tingene; se hvordan folk har balkongene sine nesten gjengrodd av planter, kjenne duften av ferske baguetter forbi det lokale bakeriet, titte inn i vinduet til et stappfullt brasserie i forbifarten. Sånne ting gjør opplevelsen så mye mer minneverdig, i alle fall for min del.
Så dagen startet med en frisk og god dusj, før vi satte oss på RER-en for å komme oss til senturm; frokosten skulle tas på den nyåpnede kaféen utenfor Shakespeare & Company (det er forøvrig rart å tenke på at i skrivende stund (torsdag kveld) var dette jeg forteller om igår).
«Shakespeare and company» (kafeen ligger vegg i vegg)
37 rue de la Bûcherie
M: St-Michel (4) eller Cluny – la Sorbonne (10)
RER: St-Michel Notre Dame
Denne kaféen er såpass ny at jeg ikke finner den på google, så dere får bare tro på meg når jeg sier at det er en koselig kafé der. Bokhandelen er, om mulig, en av verdens mest kjente bokhandeler. Det er som å tre inn i en annen verden, det er bøker fra gulv til tak, under trapper og oppå bjelker. Gamle og nye. Det er et piano her, som du kan spille på om du vil, og det er noen ganger forfattere innom for å holde foredrag. Helt fantastisk! Jeg tror jeg gikk rundt her i en time, og endte opp med to fine 
bøker, en av dem dro jeg frem allerede på flyet på vei hjem. Det er en illustrert versjon av the Animal Farm av George Orwell.
Frokosten her var ikke sånn veldig mye å fortelle om (mulig jeg fortsatt var mett fra dagen før); jeg bestilte en skive sjokoladebrød og en kaffe créme. Elise spiste bagel med cream cheese, ferskpresset jus du jour og kaffe, hun også. Men utsikten, dere; jeg drakk kaffe og studerte alle snirkleriene på Notre Dame! Og med det sier det seg selv at riktig timing er kritisk for å få plass på dette stedet. Og da også er det viktig å glemme alt om intimsoner; jeg satt på barkrakk. Bak meg satt en mann på stol, med hode på høyde med korsryggen min. C’est Paris.
Det aller beste jeg kan tenke meg her, det må være å kjøpe seg en herlig liten bok på bokhandelen, og starte på den akkompagnert av en deilig kopp kaffe på dette lille stedet. Hadde man hatt all verdens tid og penger… Sukk!
Med litt nyvunnet energi og godt mot, gikk de neste timene med på å tusle fra kaféen, til rue de Rivoli, og brukte goood tid på handlehuset BHV; det er som en Galeries Lafayette light. Istedenfor Chanel og Gucci har de Topshop og Urban Outfitters. Dessuten er hobbyavdelingen til å dø for – alle de fargene, arkene, penenne og penslene…! Sånt liker jeg.
Deretter gikk vi fra BHV til le Marais, et lite område som er preget av å tidligere ha vært et jødisk kvartal. Her er det masse 
spennende små butikker og bakerier, og mange uavhengige designere har atelier her. Vi rakk ikke innom denne gang, men om du noen gang er keen på fallafel; ikke dra noe annet sted enn L’as du Fallafel i rue des Rosiers. Med sin knallgrønne fasade og
milelange (men også effektive) kø er det umulig å gå glipp av. Bedre fallafel skal du lete lenge etter.
Vi tuslet innom et sted som het Sabon. Her var det masse herlige kosmetikkprodukter laget etter gammel, israelsk tradisjon, ifølge damen, og skrubbene hadde salt fra dødehavet. Klarte ikke å dy meg, særlig ikke etter å ha fått en demonstrasjon i den store vasken midt i lokalet, så ble noen vanilje- og kokosduftende såper med meg hjem. De kan det å selge!
Etter å ha tuslet gjennom rue des Rosiers, fortært en sitrontartelette og en digg amerikansk hotdog fra en kul liten bod, dro vi videre til de litt mer kommersielle strøkene, og tittet innom Sephora, Zara, og MAC. Jeg er jo svak for sminke og kosmetikk, så ble litt smågreier med meg hjem – blandt annet fant jeg en utrolig søt lebestift i en tube som ser ut som den er fra 30-tallet. Jeg er meg.
Og så kom kvelden. Beina verket etter å ha trasket opp og ned Paris i åtte timer, så vi dro med oss en baguette, og kjøpte et fint utvalg av ulike oster med oss hjem, og avsluttet vinflasken vi åpnet kvelden før.
På veien fra metroen gikk vi forbi en bod der det sto en blid mann med snøhvit bart og kokkelue og stekte crêpes. Jeg klarte ikke å dy meg, og den varme crêpe’n med nutella gikk omtrent ned på høykant. Man kan ikke besøke Paris og ikke spise crêpe, særlig når det er en sånn typisk smilende franskmann som steker dem!
Til tross for at Elise og jeg var på nippet til å bli hjemme resten av kvelden, tok vi oss sammen og dro ut for å spise likevel. Og mens vi satt i denne fantastiske lille franske restauranten undret vi oss over at vi i det hele tatt vurderte å la være å dra!
«La Jacobine»
59-65 rue Saint André des Arts
M: Odéon (10), St-Michel (4)
RER: St-Michel Notre Dame
Dette var virkelig et funn! Det regnet, vi hadde ikke paraply, var trøtte og småsultne. Klokken nærmet seg halv ni, og jeg tok en kjapp tur innom Yelp-appen for å finne et sted som kanskje hadde god løksuppe. La Jacobine lå på RER-linja som var nærmest, så vi kledde på oss og dro ut.
Vi rotet oss litt bort i små gater, og gikk plutselig forbi et sted som var fullt av folk. Det oste av øl, så det kunne ikke være denne puben vi skulle på. «Jeg er sikker på at det er her et sted!» sa Elise, og dro frem kartet (på mobilen altså). Og så sannelig – vi måtte bare presse oss gjennom folkemengden, og vipps var vi inne i en liten passasje. Og der! fant vi restauranten vår. Bitteliten, med politiske malerier på veggene og lykter i vinduene. Vi ble (til min store glede!) plassert ved vinduet, så jeg fikk litt utsikt til livet utenfor. Passasjer er sånne små gater med tak over, og før i tiden pleide rike mennesker å handle der for å unngå dårlig vær.
Og ikveld skulle jeg være tøff.
Så vi bestilte escargots – snegler. Jeg har tidligere bodd i Paris i fire måneder uten å ha smakt snegler, så nå var tiden inne.
Lattermilde kelnere kom bort og viste oss (/meg, Elise er en fransk sjel som kan sånne ting) hvordan man bruker snegletangen og gaffelen for å pirke ut selve, eh, innmaten. Jeg må innrømme jeg var skeptisk. Veldig skeptisk. Altså, jeg kan ikke være den første som tenker konsistens?! Men det smakte godt! Pesto og hvitløk, for det meste. Og konsistensen var faktisk helt grei. Østers er skumlere.
Løksuppen, da, den var fantastisk. Helt sykt mye ost, toast og for ikke snakke om smak. Det bare var on point på alle mulige måter. Jeg har smakt direkte trist løksuppe, jeg har smakt helt grei løksuppe fra tidligere nevnte «feed’em and get’em out»-steder. Denne her topper alt det der skvipet der.
Til slutt må jeg bare kommentere vinen. «Litt vin i toppen av glasset?» blir liksom så altfor bokstavlig. Er du en som må lufte vinen? Ikke.sjans.
La Jacobine er virkelig et funn, og du får alt – god vin, god mat og god stemning. Kelnerne var skikkelig trivelige karer, og det var hyggelig å sitte der. Hadde vi ikke vært sprekkferdige etter all maten (vi hadde tross alt ostefeast et par timer før vi dro hit!) hadde vi hivd innpå med dessert. Sitronterten stod i et glassmonter og virkelig smilte så pent som bare det til oss. Det var nesten trist å gå derifra uten å ha smakt! Neste gang.
Ikveld dro vi heller ikke noen spennende nye steder etter middagen. Vi dro på Monoprix for å kjøpe paraply. Jeg overtalte Elise til å kjøpe en grå paraply med små kantareller på. Det er jeg litt stolt av.
Elise bor forresten i en studentby, og der er det bygget egne hus for svært mange nasjoner. Du har Norges hus, det japanske 
hus, og det danske hus, blandt mange andre, og Elise bodde i det sveitsiske hus. Her deler hun et knøttlite kjøkken, og toalett, med opptil 15 andre studenter – de som planla dette må ha vært fryktelig optimistiske.
Men som alt annet i Paris; det har sin sjarm.
Onsdagen kom, og onsdagen gikk, og da vi våknet på torsdag var vi klare for å gå all-out og bestille en deilig brunsj. Dette var siste jo dagen. Så da var det bare å sette igang Yelp-appen, som jeg må innrømme at er blitt min gode hjelper på reise, og luke ut et fint sted. Og, heldige som vi var, ble det atter en gang jackpot!
«Eggs&Co.»
11 rue Bernard Palissy
M: Saint-Sulpice (4) eller Saint Germain des-Prés (4)
Dette stedet er virkelig en overraskelse! Temaet er egg, så menyen er basert på egg i utallige former. Først og fremst har de en brunsj-meny, og der er det ulike prisnivåer som har ulikt innhold. Vi valgte begge den til 25 euro; eggs benedikt på toastet engelsk muffins med bacon og hollandaisesaus,og ovnsbakte partypoteter og salat. 
Til drikke fikk vi te og kaffe og ferskpresset appelsinjuice. OG så var det dessert, amerikanske pannekaker og fruktsalat.
For å si det slik, vi trillet ut derifra som store egg.
Når man kommer inn, er det første som slår deg at det virker som et knøttlite sted. Hvor er alle bordene? Joda, du blir vist opp en rund, liten trapp, og oppe i annen etasje er bordene møysommelig plassert for å utnytte plassen (les: tettitett). I rommet ved siden av, som vi fikk bord i, er det så lavt under taket at jeg såvidt kunne stå rett opp og ned, og innerst i lokalet er det innredet en utstilling! Med hønefigurer, høy og utstyr ser det ut som en liten låve. Sykt artig!
Og det var det. Resten av dagen gikk med på å kjøpe med litt makroner til de hjemme på Ladurée, og ta en overpriset kaffe på verdenskjente Café de Flore, før jeg måtte skynde meg til bussholdeplassen, som selvfølgelig hadde problemer med en av bussene, og som resulterte i totalt kaos.
Når jeg leser igjennom det jeg har skrevet, er det tydelig for meg at jeg bruker store ord, som «fantastisk» og «et funn», og jeg innser at jeg er veldig flink til å hype opp dette til de grader, og å bygge under alle de sagnomsuste klisjeene som følger Paris.
Altså, Paris er virkelig en flott by, og jeg trives godt. Veldig godt. Men jeg er heldig. For det første; denne turen var kort, og jeg gjorde bare ting jeg hadde lyst til. Jeg hadde spart opp penger, så jeg hadde råd til å spise deilig mat og ikke bekymre meg for lommeboka. Hadde jeg reist over en lengre periode, hadde jeg såklart ikke hatt råd til alt dette.
For det andre, så skriver jeg ikke om det som ikke er så veldig fint. Ikke les det jeg skriver, og forvent en glitrende, romantisk by, hvor du føler deg som stjernen i en Woody Allen-film. Paris er hektisk, trang, klam og kynisk. Men den er også høflig, interessant, pulserende og eksotisk. Som alle andre steder har den sine fine sider og sine dårlige – og kanskje mer enn andre steder, så er de dårlige sidene enda tydeligere i Paris. Denne byen er mye på en gang, på godt og vondt.
Men det betyr ikke at jeg ikke vil tilbake.
Klem, Claudia.
Lenker:
Asian Wok – yelp
Shakespeare & Co. – hjemmeside
Shakespeare & Co. – tripadvisor
BHV Paris – hjemmeside
L’as du Fallafel – tripadvisor
La Jacobine – yelp
Cité Universitaire (studentbyen) – hjemmeside
Eggs & co. – yelp
Metrokart
Claudias Lille Kjøkken 